Snøkongen

Hei hei!

I helgen var det "pinse", og det hadde meldt at det skulle bli fryktelig ufyselig varmt med temperaturer på rundt 30 grader i Kodal. 30 grader er ALTFOR varmt for langhårede pelsdotter som meg, så jeg fikk lurt med meg eierne mine på å rømme til hytta i Grungedal i de dypeste dalstrøkene i Telemark. Her var det langt mere lapphundvennlige temperaturer nemlig, og dessuten så er det en finfin innsjø bare noen meter unna som holdt maks 5 grader! Perfekt!! :)

Det første man gjør etter en altfor lang og varm biltur er selvfølgelig å finne et fint sted å vasse i det deilige iskalde vannet, for jeg liker nemlig ikke så veldig dypt vann siden jeg aldri har svømt før... Etterhvert så fant jeg super liten gressflekk nedenfor en fjellknaus som jeg tenkte ville være finfin å bade fra, men akkurat i det jeg hoppet ned på den fine gressflekken så viste det seg at denne gressflekken ikke hadde fast grunn under seg men bare lå og fløt på DYPT vann som jeg stupte uti med hodet først! KATASTROFE! Dessuten var det klin umulig å komme opp det bratte fjellet igjen på egenhånd, så jeg fikk megapanikk! Heldigvis hadde redningsselskapet sin årlige øvelse kun 2 meter unna (matfar) så det tok ikke sååå lang tid før jeg ble reddet på land igjen:

 Her er en MEGET våt lapphund etter en meget dramatisk redningsaksjon (Kanskje ikke så veldig dramatisk for andre enn meg, men det høres jo litt tøffere ut...). At jeg ser noe tilbakestående ut på bildet kommer av at jeg har 50 liter vann i ørene (sånn omtrent). Det eneste tørre stedet på kroppen var halen, siden den stod opp av vannet som et periskop på en ubåt i de sekundene jeg var under vann...
Det er tydligvis ekstremt farlig å bade her i "dalstrøka innafor"så jeg holdt meg klokelig på land resten av kvelden, for ingen vil vel svømme frivillig?!

Neste dag så skulle vi gå tur oppi fjellet:

Her ser jeg utover "Langeidvatn" i nærheten av Haukeli. Her oppe i fjellet så var det fortsatt masse snø...

 ...og når det er snø så må man selvfølgelig ha et aldri så lite ADHD-anfall med tilhørende snøraptus!

Ikke mange sure miner å spore her i gården! Snø er digg!!!

 Eierne mine ville gå over de fire fjelltoppene i "Langeideggi", og jeg ble gladelig med...

...selv om det kunne gå litt sakte til tider, for når man er nedsnødd, snøblind og snødøv på en gang så tar det selvfølgelig litt ekstra tid, det skjønner vel alle?! :)

 Plutselig fløy det opp et par pippiper (ryper), og de ville selfølgelig jeg kværke, så jeg satte etter i en grusom hastighet oppover fjellsiden. Matfar mente at jeg ikke hadde lov til å kværke disse pippipene utenom jaktsesongen (matfar = gledesdreperen himself), så han løp etter meg i en MINST like grusom hastighet i dyp slapse-snø for å få tak i langlina mi (jeg var jo tross alt snødøv, så ropene deres hørte jeg jo selvfølgelig ikke)... Dessverre er matfar rask som et olja lyn med medvind og hjemlengsel når det gjelder å ødelegge mine gleder, selv om han nesten pådro seg dobbelt hjerteinnfarkt og ebola i samme slengen, for man løper jo tross alt ikke sakte oppover fjellet når man har pippiper i siktet!!! :)
Etter å ha blitt slept tilbake (en anelse motvillig) så måtte jeg jo selvfølgelig undersøke disse såkalte "rypenes" tidligere gjemmested:

Uuuuutrolig spennende altså!!! Her skal det sniffes i hver minste krik og krok!!! Vi setter av en time til undersøkelser her vel?!

 Her har vi kommet til den første toppen, den neste er rett forut! Jeg er fortsatt bittelitt interessert i hvor disse rypene tok veien, så jeg er litt ute av kurs ennå...

Trærne her oppe er ikke helt finjustert ennå, og har grønne løv selv om det fortsatt er minst en halvmeter med snø rundt de... 

  ...og dumme trær må selvfølgelig tygges i småbiter. Sånn er det bare! Mmmm... DIGG!!!

Etter LAAANG tid med gåing, snøraptuser og tretygging kom vi til slutt til den siste toppen i Langeideggi:

Herfra kunne man se Nedre Vrångevatn, og så kunne man NESTEN se den andre hytta vår som kun ligger 5-6 km unna... (Det fjellet til venstre må bare flytte seg litt).

Jeg ville gå til den andre hytta, men menneskene var late som vanlig, så vi snudde og gikk mot bilen igjen... 

På vei tilbake så fant plutselig matmor ut at hun skulle bygge en såkalt "Snømann"...

...og det syntes jeg var uuutrooOOoolig spennende å se på! 

Sånn så den ut når den var ferdig...

...men den ble ikke så veldig gammel av en eller annen grunn... :)

Neste dag så skulle vi opp på fjellet igjen:

Her kan man se det neste turmålet rett fra hyttedøra, for denne gangen skulle vi klatre opp ved den fjelltoppen som kan sees på andre siden av vannet...

  Etter en times selvpining med klatring i en grusomt bratt fjellside så kom vi opp til en liten seter med det flotte navnet "Kolddal", altså nesten som "Kodal"! Kanskje ikke så rart at jeg følte meg som hjemme med en gang?!

Eierne mine ville selvfølgelig gå videre oppover, for de mangler nemlig hjernecellene som sier fra at "nok er nok", men når vi kom litt høyere opp på fjellet så var det massevis av SNØ igjen, og da våknet plutselig en sliten lapphundkropp til liv igjen også:

For i snøen kan lapphunder nemlig FLY!! Tenk om det hadde vært noen pippiper her nå!! Muhahaha!!

Hva?! Syk i blikket?! Jeg?!?! Næh!!

Her er fjelltoppen eierne mine fant ut at de skulle opp på denne gangen.. Her var det MASSE snø, dette kan ta litt lengre tid enn de tror gitt...

...for snøen MÅ man kose seg med. Sånn er det bare! Dessuten var det vanskelig å krysse disse flomstore bekkene enkelte steder.

Etter en god stund kom vi oss helt til toppen. Her var det litt vind for å si det mildt... Tøff løve-sveis fikk jeg i det minste! Rett bak ørene mine kan man forresten se isen på "Kråketjønni" som eierne mine fisket i ifjor... Spørs om de ikke må ha med seg en aldri så liten isbryter hvis de har tenkt til å prøve nå gitt...

Nå var vi bare 2km unna den andre hytta, men tror du de dustete eierne mine gadd å stikke innom nå da? NEI... Nå skulle de plutselig gå ned fra fjellet, og dra hjem til Kodal og bort fra denne nydelige snøen!! Da er det kanskje ikke så rart at man må protestere kraftig:

 Jeg nekter å bevege meg en millimeter!!! Jeg blir her ut året, MINST...

 Dessverre fungerte ikke protest-aksjonen min så veldig lenge, siden jeg MÅTTE jo herje litt i snøen igjen, og da tok det bare noen minutter før vi hadde rullet ned fjellsiden og satt i bilen på vei hjem...

Æsj... 

Vi kunne vel i det minste tatt med én snøflekk hjem?! Uff....

Ha en fortsatt fin uke!

Leo får juling!

Heihei!! :)

Nå blir det bare varmere og varmere for tiden og det er noe jeg liker svæææært dårlig, noe sikkert de fleste andre hunder med litt pels er ganske så enige i. Mennesker får visstnok ofte depresjoner når det er kaldt og deilig ute, mens vi hunder får det desto værre når det er varmt og fælt,
Konklusjon: mennesker er rare...
 Heldigvis er kommunen her vi bor meget nøye med å passe på at kommunens innbyggere ikke blir deprimert av den grusomme varmen (med "innbyggere" mener jeg selvfølgelig hunder, for menneskene som bor her driter de selvsagt i, det skulle bare mangle). For å unngå deprimerte hunder arrangerer kommunen hvert år noe som heter "De grønne turene" for å holde oss i aktivitet inntil den nyyyydelige kulden kommer tilbake igjen! :)

Her er jeg på en såkalt grønn tur i nærheten av Andebu. Jeg skjønner ikke helt hvorfor de kalles "De grønne turene" siden jeg ikke kan se noe grønt her?! Merkebåndene de bruker er jo gule, så da burde det vel hete "De gule turene"?! Ja, ja... moro med nye områder å utforske er det i hvertfall!!

Her er et bilde av baksiden av turheftet:

Det er 10 turer som skal gåes, og hittil er vi ferdige med 6 av disse.
I bunnen kan man se hullene etter stifteklemmene man må bruke på andre siden av arket for å bevise at man har gått turen (eller så kan man lage falske hull med tennene, det funker sikkert det også).
Den "uthevede stien" i forrige innlegg var forresten også fra en slik tur(nr8 for å være nøyaktig

Matfar må nok forresten belage seg på å gå tur nr 10 om igjen, for han glemte å ta med kameraet når vi besøkte vestfolds høyeste grantre! SKANDALE!!! Er det noe jeg digger så er det jo grantrær, og den super-kongegrana ville jeg selvfølgelig løpe rett ned! :) ...Men det er jo en fordel å ha kamera-crewet på plass når man gjør et 41meter høyt grantre om til et 41 meter langt grantre, for det blir en stjernesmell!! :)  (bonden er sikkert like fornøyd uansett om det er vestfolds høyeste eller lengste tre han har, rekord er rekord sa folk!)

Her er vi på vei opp til en topp som heter "Skør" i Andebu:

 Det stod i heftet at vi skulle "opp en litt bratt steinur". Jeg tenkte: "Muhaha! Hva vet vel noen kontor-rotter i kommunen om hva "bratt" er?!" Jeg kommer sikkert ikke til å merke at det går oppover engang!"  ...men jeg glemte visst at jeg bor i en SP-styrt kommune med bønder og det som værre er bak spakene, for når kommunen sier "litt bratt" her i bygda, så står det følgende i Oslo-Turheftene:
"Jæsklig farlig og superbratt stup opp mot, og eventuelt godt over, 90 grader!!!! LIVSFARE!! Hold avstand, se opp for steinras og gjøkunger".
Heldigvis for Oslo-folket så er det lite med stup i nærheten der, så det står som regel følgende i turheftet der i stedet: "Ta trikken til Bjølsen, stifteklemme ligger på perrongen, ta så T-banen tilbake til Frogner".

Heldigvis er vi hunder utstyrt med piggsko og firhjulstrekk fra naturens side, så denne fjellklatringen bød ikke på så altfor store problemer for meg, men menneskene er jo som kjent ubruklige på fjellklatring på grunn av manglende firhjulstrekk, så derfor hadde de vært snille og lagt ut en stige til de (stigen var riktignok råtten og antakelig livsfarlig å bruke, men nye kamera-crew selges sikkert billig på finn.no):

 Toppkvalitets stige her ja! Jeg kunne vel egentlig trengt en ny og litt bedre kameramann, men dessverre tok matfar steinrøys-veien fremfor stigen...


Her har jeg kommet nesten helt til topps i steinrøysa:

 Matfar mente at jeg var litt ute av kurs, men jeg syntes det var så gøy å hoppe rundt som en fjellgeit at jeg glemte å følge stien...

Her har vi kommet til toppen:

Ett stykk sliten fjellgeit! Det tar på å trekke et menneske opp et stup gitt!
Her oppe var det forresten bare en kjedelig mobil-antenne, og så kunne vi se noen mil.. Kjedelige greier for en lapphund som ikke har tålmodighet... Vi stikker!

Her er vi på vei ned:

Jeg holder utkikk etter eventuelle farlige dyr, selv om det er veldig mye sjeldnere at noen blir spist opp av ugler og grizzlybjørner her i Andebu enn det er i de dype Kodal-skogene! Der er sånt nemlig dagligdags...

Matfar var litt treig med til å trille ned skråningen...

...så jeg benyttet meg av anledningen til å trene på litt tre-knekking på en bitteliten 15-meters gran. Man må jo trene litt før super-kongegrana skal taes! :) Det var kanskje litt dumt å velte treet rett over stien, men pytt, man kan jo ikke tenke på alt heller!

Her er vi på neste grønne tur:

Her var det ikke så veldig bratt, men det var desto varmere! Godt man kan legge tunga ut på siden for ekstra kjøling igjen nå som sårene har grodd!

Denne løypa skulle vistnok føre til selveste hulen til Huldra! Dessverre så aner jeg ikke hvem Huldra er, men "Huldra" hørtes vel ikke så veldig skummelt ut?! "Skjære" og "Kjøttmeis" høres mye skumlere ut spør du meg...

Her har super-sporhunden Leo funnet hulen:

Ikke spor av hverken hulder eller bulder inni her...men det var masse deilig og kaldt vann inni her da! Det måtte jeg selvfølgelig drikke opp først... Hmmm, det luktet litt bjørn her inne også... rare greier...

Matfar hadde ikke tid til å vente på at jeg skulle drikke opp de siste 150 literne med vann, så vi måtte gå videre...

Mye finfin skog her også, selv om det er litt for lite kongegraner her for min smak. Bøk blir liksom ikke heeelt det samme...

Her har jeg funnet en ny hule:

 OoooO-SHIT! En hale?! Spooky! Best å stikke før noen vil ha den igjen!

  Best å holde hodet lavt et par dager og holde seg unna disse løypene inntil halen er montert på riktig eier! Da passer det bra at eierne mine skulle ha meg med på en aldri så liten Tjøme-tur! Det er alltid supergøy å leke med Tjorven og Milli!
Eierne mine ville at jeg skulle bli saue-rein (hva nå enn det skal bety, sauer er jo stort sett fulle av skitt, er de ikke?!), så jeg måtte visst hilse på noen såkalt "gamle gretne sauer" som om de er noe renere enn ungsauer?!... :

"Jooohooo, saue-tryner!" Disse er det sikkert gøy å løpe etter.. :) Jeg tusler bort til sauene og gjør meg klar til litt morsom saue-skremming...

...men plutselig klikket den ene sauen i vinkel, og jeg måtte løpe for livet!! (Halen min kan såvidt sees til høyre i bildet)

Hjelp!!! Her ble det saue-juling på selveste Leo gitt...

 ...for denne superskumle gjengen kødder du ikke med! Mon tro om sauer egentlig heter dinoSAUER og er i familie med kuosaurusene?! Jaja, heretter skal jeg holde meg LAAANGT unna disse voldelige skapningene hvertfall!!

Heldigvis var det ikke bare saue-juling å få, det ble det litt tid til herjing med Tjorven og Milli også! Milli er ikke sååå glad i herjing som det Tjorven er, men med litt "oppmuntring" i form av litt plagsom oppførsel fra min side, så ble da hun også litt herjete:

  Her prøver Milli å hevne seg, og da er det best å skvette unna, for hun er mye sterkere enn hun ser ut til...

..men Milli har ikke sjangs i havet mot disse supertriksene i ekstremfart. Tjorven hadde tatt meg lett, siden hun er rask som en riflekule i medvind, men Milli derimot kan jeg løpe ring rundt med to labber på ryggen og én i øret...

...trodde jeg... Her bruker hun det aller skitneste trikset i hele boka, nemlig: "tråkking på båndet"! JUKS!! Hun kan visst et og annet triks selv om hun er blond gitt... Jaja, da ble det litt juling på meg igjen. :)

Heldigvis (for meg) så er ikke Milli like voldelig som sauene, så det ble mere kjeft enn juling egentlig. Dessuten er hun ikke så veldig langsint,for det har hun jo ikke tid til. Hun må bruke tiden på viktigere ting som å sole seg sånn at hun kan bli enda litt penere, dessuten kan man jo få sinna-rynker på nesen hvis man er sint for lenge, og er det noen som er opptatt av utseendet så er det jo Millimor! :)


Ha en finfin uke!

Superbamseklem fra Leo

Våååår!

Heisann!

Nå har det visstnok blitt vår her i Kodal i følge eierne mine.. Jeg vet ikke heeelt hva "vår" er, men det driter jeg egentlig i... Det eneste jeg har merket er at det har blitt fryktelig varmt ute, og at skogen begynner å bli grønn igjen. Rare greier dette her gitt!! En hyggelig sak med våren er at det har blitt VELDIG mye pippiper i trærne igjen, og de skal jeg kværke alle sammen en vakker dag,  og det blir nok den samme vakre dagen som jeg lærer å fly, men det kan jo ta et par måneder å lære seg antakelig. Enn så lenge får jeg klare meg med å prøve å kværke de som løper på bakken...
Dessverre har det blitt dårlig med resultater av fuglejakta mi til nå, siden selv de pippipene som løper på bakken kan klare å få luft under vingene sine bare de får litt motivasjon i form av ett stykk Leo med klaprende tenner i halerota si! Men bare vent til jeg får tatt noen flytimer dere dumme pippiper, for DA tenker jeg pipen får en annen lyd!!!! Muhahah!!! :)

Her sitter jeg og fantaserer litt om hvor flott det kommer til å bli når jeg også kan fly... :) Det blir digg!!

En annen morsom ting med våren er at eierne mine plutselig skal utforske nye steder å gå tur, og turgåing er ikke noe jeg er imot altså! Forrige søndag var jeg ute på nesten 2 mils tur i ukjente områder, det var supergøy:

Jeg har hørt om uthevet skrift, men her går vi på en uthevet STI oppi dypeste Kodal-skævven! Rare (og bittelitt skumle) stien! Det var et par meter ned på hver side, så jeg gikk veldig forsiktig i starten..

Etterhvert fikk jeg teken på å gå på uthevet sti og satte opp farten:

 Her drar jeg matfar bortover grom-stien, som ifølge matfar er noe rallarene bygde for mange herrans år siden (det var visstnok en fryktelig lav og lang demning en gang i tiden, men jeg vet ikke hva en demning er, så det skal jeg ikke utdype noe videre).  

Det fine med denne uthevede stien er at man får veldig god utsikt, men det som er desto dummere med denne er at det er livsfarlig å pisse på trærne, for man kan jo ramle ned hvis man blir litt ivrig i "pissesåhøytopppåstammensommulig"-konkurransen vi hannbikkjer deltar i til vanlig... :( 

En sjelden gang hadde det faktisk vært fordel å være jente... ;)

Heldigvis så måtte rallar-guttane som bygde denne stien pisse etterhvert de også, sånn at de ramlet ned og daua, så den uthevede stien var heldigvis ikke uendelig lang (eller så ble de lei av å bygge, hvem vet?). 

Inne i de dypeste av de dype Kodal-skogene er det EKSTREMT mye livsfarlige dyr som f.eks: bjørn, ulv, jerv, gaupe, elg, tiger, tyrannosaurus og kjøttmeis! Skummelt!!! På disse lengdegrader er det best å gå VELDIG varsomt frem når man hører rasle-lyder inne i krattet:

 UuuUUuutroooOoolig skummelspennende altså!!!! Hvis man strekker seg ut så langt som mulig når man undersøker lyder og sånt er man myyyye sikrere. Heldigvis var tyrannosaurusen (ellerhvanådetvarinnidersombråkte) ganske mett, så den gadd ikke spise meg denne gangen...

Etter å ha gått laaaangt inne i skogen fant vi plutselig en flott bro i normal norsk motorvei-standard:

Sjekk den fine motorvei-broen!!Når det er broer i denne standarden på norsk jord så må det selvfølgelig være bompenger... Jeg fant dessverre ikke bompenge-automaten, så for å ikke risikere å bli tatt for ulovlig bompassering, noe som ville ha resultert i et forelegg av astronomiske dimmensjoner, så valgte jeg og ikke krysse bekken akkurat her.. Denne bekken heter forresten "Svartåa", og det navnet er ikke heeeelt malplassert, for det er faktisk klin umulig å se bånn på bare en labbs dyp (altså omtrent 5 cm for dere mennesker som ikke skjønner hundemålestokk)!

 Her tusler jeg langs Svartåa, og speilbildene blir veldig kraftige når vannet er så mørkt, og da kan man faktisk av og til få øye på speilbildet til en usedvanlig kjekk lapphund-kar i vannet! Det blir man jo selfølgelig i godt humør av... ;)

Når vi hadde tuslet langs elven en stund, så kom vi til et vann, og plutselig fikk jeg øye på noe utrooolig spennende:

Finske lapphunder tar selvfølgelig stand, siden vi er "fuglehunder", for jeg hadde nemlig funnet...

 ..pippiper!! Denne gangen var det noen utrolig spennende Kanada-gjess! Disse flyter rundt som noen dumme tømmerstokker, og da kan de sikkert ikke fly! Da er det bare å hoppe uti vannet og svømme ut og hente de! :) Dumt at jeg ikke har svømmeknappen ennå altså... Men inntil jeg får svømmeknappen så får man nøye seg med å gå så langt uti vannet man tør, mens man piper og sutrer over sine manglende svømmekunnskaper... BuhuUUUUuuuUUuuul...UFF!! Skulle ønske Milli var her, for hun er visstnok en racer på svømming!!

Jaja.. Det er tydelig at det er mye å lære for meg ennå, så da er det godt at jeg har begynt på skolen igjen! :)  For nå har jeg nemlig begynt på agillity-kurs hos Lydig:

 Her lærer jeg å gå slalom. Kjekt å kunne hvis jeg plutselig får meldt meg på OL i alpint i bakfylla en dag... 

Slalomen går faktisk veldig bra og fort så lenge matmor klarer å henge med, noe som ikke alltid er tilfelle.. Da er det kanskje ikke så rart at jeg ser litt oppgitt ut når hun omsider kommer snublende etter...

Agillity'en kunne vært litt småskummelt siden det er så mange ukjente hunder her, og et par av disse er jeg ikke heeelt kompis med ennå. Da er det godt å ha med litt moralsk støtte fra verdens beste søster..

...nemlig Tjorven! Tjorven er dessuten helt rå i slalom! Utrolig hva den jenta kan altså! Jeg vet ikke om det er mamman hennes (Gry) som er utrolig flink fører, eller om det er Tjorven selv som har medfødte talenter, men de fungerer hvertfall som dynamitt sammen! :)

Her lærer jeg å hoppe gjennom et hjul, sikkert usedvanlig kjekt å kunne i tilfelle (h)julestria kommer brått på i år..

Her lærer jeg å løpe igjennom en tunnel... Det gikk veldig bra helt til jeg oppdaget at noen hadde tisset på enden, for da MÅ det snuses! Sånn er det bare! :)

Her har jeg akkurat gått igjennom en sammenrast tunnel UTEN tiss i enden, og siden jeg var LITT stolt over at jeg klarte det så fort, så måtte jeg posere litt for pappa-razziene så de kunne få et finfint bilde i profil... Man vil jo se fin ut på bildene i sladreblader som Se&Hør og sånt vettu! :)

Tjorven klarer selvfølgelig alt litt raskere og litt mere grasiøst enn meg, men siden det er supersøstra mi, så blir jeg heller stolt enn sjalu! :)

Etter agillity-timene så får vi massasje... Jeg er fortsatt litt skeptisk til massasje, selv om det kommer seg sakte men sikkert... Man lærer vel kanskje til og med å like det også en gang får jeg håpe! Enn så lenge får de heller tviholde meg mens det pågår! ;)

 

Ha en fortsatt god helg!!

Suuuperbamseklem til alle som vil ha fra Leo!