En laaang reise

Hei folkens! :)

Denne uka har eierne mine hatt ferie, og ferie for dem betyr tydligvis å slite seg mest mulig ut på kortest mulig tid... Vi skulle nemlig på en aldri så liten rundtur til Haukeli, Hardangerfjorden, Hardangervidda og Hallingdal.

Første stopp på den store reisen var Skien, og der møtte jeg Jackie og Roxie:

Jackie og Roxie er superhyggelige. Jackie ble helt propell av og se meg, faktisk så propell at Roxie måtte roe ho ned litt for å unngå øresus resten av uka..

Jeg møtte jo Oda når jeg var på Biri bare noen dager tidligere, og jaggu var hun her også. Oda er visst litt overalt for tiden:

Oda var også superglad for å se meg. Godt å se at hun har blitt i godt humør igjen! Jeg var så lettet over at det gikk bra med henne at jeg svevde litt for meg selv...

Jackie mente det var tid for hærjing, og det kunne jeg jo være litt enig i:

Jackie løper fort som et skremt ekorn med sukkeroverdose og ADHD i medvind og nedoverbakke!! Her må man kutte svinger som mannen med ljåen hvis man skal ha nubbetjangs! :) Jackie må nesten møte Tjorven en dag, for farten er nemlig omtrent på samme nivå, det vil si: SINNSYK!

Dessuten mangler Jackie "å-bli-sliten-genet"! Her trygler hun om å få løpe mer, men jeg var klin kaputt...

Her prøver jeg å rømme fra Jackie, men hun er heeelt i hundre og flyr over meg... At det er mulig?! Blir hun aldri sliten?!

Jeg var så sliten at jeg holdt på å daue, heldigvis fulgte Oda med:

 Her sier Oda fra om hvem som er sjefen, og jeg får luntet inn i skyggen like før jeg får hjerteflimmer og ebola, noe som er en skummel kombinasjon i denne varmen. Jackie spretter klokelig unna før hun blir truffet av godstoget Oda som kommer fykende med et par hundre tonns trykk i labbene.. Oda har sikkert noen OL-gull i fribryting vil jeg tippe.

Oda er beviset på at man ikke trenger å se ut som en kvinnelig russisk sleggekaster for å være sterk, det er nemlig mulig å være pen og sterk på en gang...

 ...mens Roxie nøyde seg med å bare ligge og være pen. Er jo ikke noe vits at alle skal være sterke hele tiden heller.
 Jeg var så sliten at jeg spydde litt på trappa til Jackie og Roxie etterpå som en aldri så liten farvel-hilsen... Jeg er jo sååå snill!! :) Det tar på å hærje i varmen gitt...

Neste stopp var i Grungedal. Her skulle vi overnatte:

Ikke mye action her, sauene hadde dratt til fjells, og snøen er borte for lengst. Det passet meg igrunn finfint, jeg hadde ikke orket å løpe en meter uansett...

Neste dag dro vi over Haukelifjell og matfar fant ut han skulle kjøre gamleveien over Dyrskar. Dyrskar-veien er smal som en sykkelsti med anoreksi så vi hadde flaks som ikke møtte mer enn et par tyske bobiler på veien. Her oppe var det fortsatt en god del snø, så jeg måtte ut og kikke litt:

 Her er Dyrskar...

...og her er jeg. Jeg fant snøen med en gang! Flink?!?! :) Jeg prøvde å spise opp alt...

...men tunga ble litt nummen av kulda etterhvert. Jeg var fortsatt så sliten etter hærjinga med Jackie, at jeg ikke orket å dra igang en aldri så liten ADHD-snøraptus engang! Sykt! :)

Etterhvert kom vi til Odda i Hardangerfjorden, og matmor ville klatre opp fjellet og se på Folgefonna som er en stor isbré. En isbré er jo egentlig bare en snøflekk som aldri smelter, og det er vel omtrent like gøy å se på snø som aldri smelter som gress som aldri vokser... Men jeg kunne jo kanskje SPISE snøen, så jeg ble med likevel:

  Her har vi klatret opp halvveis, det var mye brattere enn de hadde trodd, og menneskene måtte bruke tau og krabbe på alle fire for å klatre oppover de bratteste partiene (det var noen folk fra Nederland som kravlet rundt på alle fire der det var flatt også, men de har vel antakelig aldri sett et fjell før, så de visste nok ikke hva som var bratt og hva som var flatt). Jeg måtte koble inn lavserien og firhjulstrekk for å komme meg fremover uten tau, men en lapphund kommer alltid opp:

 Etter mye klatring og kravling kom vi opp til isbreen. Men det var ikke lov til å gå bort til selve isen fordi den var i følge skiltene jæsklig farlig (man kunne visstnok få isklumper i hodet, men deilig kald is i hodet er vel nettopp det man vil ha etter å ha klatret så langt? Dumme skilt!!). Bortkastet tur altså, jeg som ville spise hele Folgefonna og greier...

 ...selv om det kan hende jeg hadde blitt bittelitt nummen på tunga før den tid.. Stor var den hvertfall!


Vi hunder er bygd for å komme oss opp og frem, det vil si at vi kan klatre opp bratte fjellsider uten problemer, for problemene oppstår først når vi må ta oss ned og tilbake(for hvem vil vel egentlig ned og tilbake her i samfunnet?!):

Ned her er det fryyYYyyktelig bratt, mye brattere enn det ser ut til på bildet. Jeg har akkurat blitt løftet ned på en mini-hylle av matfar. Så må han klatre ned ett hakk før han løfter meg videre, ikke så lett for en hund dette her gitt.

Det som var enda værre var hengebroen som noen hadde bygget over en elv, den var utrooOOoolig skummel, og når matfar gikk på bak meg så gynget hele broen 30meter opp og ned, MINST!!
(cm og meter går for det samme, gjør det ikke?!):

 Ett stykk livredd lapphund som ligger så lavt som mulig i terrenget for å ikke trille uti elven! Dette var skummelt altså!!!  Hengebroen må ha vært laget av gamle pappesker og ståltråd fra biltema, for den var supervinglete..

Rundt omkring i det ganske land så er det ofte bygd varder for å vise hvor man skal gå, og når vi kom ned på flat mark igjen så fant jeg ut at jeg også skulle bygge en varde:

Eller noen tusen siden jeg var så godt igang... Flink?! *stolt av seg selv* (Jeg bygde egentlig ingen, men det var jo ingen andre som hadde tatt æren for byggingen så da måtte jo jeg gjøre det, jeg er jo så flink på å ta æren for ting jeg vettu.. ;)

Etter å ha overnattet på en hytte i Odda, så gikk turen videre til noen fosser som eierne mine ville se på ovenfor Kinsarvik:

 Her er vi ved den første fossen, som hadde det klingende navnet Tveitafossen. Den bråkte veldig, men jeg syntes denne gresstusten var mere spennende, for den hadde nemlig noen TISSET på!!! Oooohooo, så SPENNENDE!!! :)

Det var 4 kjempestore fosser oppover på vei mot Hardangervidda, og det var flere kilometer å gå.

Her er foss nr 2, Nyastølfossen. Enda høyere foss og enda mere bråkete..
 

...men jeg syntes det igrunn er best i de stille partiene jeg! Der kan man nemlig bade litt!! DIGG :)


Vi gikk helt opp til den 3. fossen, som het Nykkjesøyfossen:

Den var sikkert fin, men jeg har jo egentlig ikke så mye greie på fosser... :) Vann er vann, og flatt vann er bedre enn vertikalt vann syntes nå jeg... Vi fant ut at vi sparte den siste fossen til en annen gang, siden det var fryktelig varmt, og vi kunne jo se den i det fjerne. Ikke noe vits i å slite seg heelt ut heller!

 Dumme store, gule, teite tingen på himmelen som lager altfor mye varme...

 Vi kjørte videre:

 Her ble dagens overnattingssted, Øvre Eidfjord. Masse flatt og digg vann her. Flatt vann bråker av en eller annen grunn mye mindre enn vertikalt vann, selv om det er mye mer av det flate vannet?!? RART...

Neste dag skulle vi over Hardangervidda, men matfar ville stoppe og se på en ny foss som het Vøringsfossen:

Ikke så lett å se den fra utkikkspunktet, så han måtte henge over rekkverket for i det hele tatt å se fossen, og når det er over 200meter rett ned så er det ikke så lett å få tatt bilde i tillegg...Det stod noen minnesteiner etter folk som hadde lent seg litt for langt ut, så jeg holdt meg laaangt unna kanten! Finske lapphunder er mer fornuftige enn papparazzier, sånn er det bare!

Etterhvert kom vi til en annen spennende sak:

Nemlig en kjempestor demning, nærmere bestemt Sysen-dammen! GØY!! Her er det masse vann å bade i...

 ...hmmm.. mon tro hva dette skiltet betyr?! Sikkert "bading påbudt" eller noe?! Jaja, jeg får vel bade da!

 Bading er alltid digg! Ganske smart å lage sånne store plaskedammer som det her gitt... Menneskene gjør mye rart, men å lage badeplasser, dét kan de!  :)

Etter en stund kom vi til Hardangervidda:

Der var det snø, og jeg var nå blitt uthvilt etter hærjingen med Jackie. Tid for litt lavtflyvning med andre ord!! :)

Her lager jeg en snøball med litt grus som jeg skal kaste i pæra på matfar, da blir han nok glad! :) Snø er jo bare såååå digg! Lurer på hvorfor ikke folk bor oppi her hele året jeg..

Matmor ville gå videre...

...men det var jeg ikke helt enig i! Er det mulig å være så dum at man går fra en fullt brukelig snøflekk FØR den har smeltet?!

Etter litt overtalelse ble jeg tilslutt med. Jeg ble nemlig lokket med en kanelbolle!

Kanelbolle smaker igrunn skikkelig dritt, så jeg spytter det ut igjen etterhvert.. Litt sær i matveien må man jo være...

...for man kan jo ikke risikere å være mett hvis det plutselig kommer en flokk med tørket kylling flyvende forbi! Det er vel oppi her de tørkede kyllingene bor!?

Etter en natt på en hytte i Gol så kom følgende bilde opp på den lokale nyhetssendingen på TV:

Noen hadde visst grisekjørt litt gjennom fotoboksene i Nesbyen på morgenkvisten, og lensmannen i bygda trengte tips om hvem det kunne være siden de hadde klint bilskiltet fullt av sauebæsj..
hmm...  De to trynene så mistenkelig kjente ut...

Etter en "kort" kjøretur oppi fjellsiden så fant jeg de to luringene:

Her er to "uskyldige" lapphunder som fort kunne mistet "lappen" og bare blitt til vanlige hunder. Flaks for dem at ikke lensmannen tok seg en tur oppi fjellet for å lete:)

Nallefar hadde fått lov til å sitte baki buret mens jentene kjørte...

...så det er kanskje ikke så rart at han lå HEEELT stille en god stund.  Det er nemlig ikke alle hunder som er helt trygge bak rattet, og Milli er definitivt ikke blant de.

Etter en stund kom Nøve og fant igjen bilen sin som noen hadde tjuvkoblet i løpet av natten, og så viste hun vei til en flott turistforeningen-hytte med navnet Iungsdalshytta laaaaangt oppå snaufjellet! Her var det utrooolig fint og spennende:

Har var det både griser, sauer og kuer! SYYYKT spennende altså!!! Dessuten var det flott natur på alle kanter:

Her er Iungsdalsnuten (1479moh) som lå rett bak hytta (4 poeng til førstemann som ser linselus-kua på bildet).  Flotte fjell oppi her gitt...

...men Milli var litt mere interressert i de rare grisene enn i fjell og sånt! Griser er nemlig noen merkelige dyr med stikkontakt midt i trynet, og da må det jo undersøkes om hun kan plugge inn mobilladeren sin i disse svina?! Etter 20minutter med prøving og feiling fant hun ut at svina hadde for lite strøm nesa. Å mate grisene med gamle batterier hjalp ikke nevneverdig det heller...

Eierne våre fikk spist rømmegrøt og blitt fete (det er vel derfor man drar til seters?!), og så gikk turen hjemover igjen:

Nalle og jeg klarte til slutt nesten å la være å kjefte på hverandre også, for vi gutta har jo en liten tendens til å kjefte litt når det er noen damer tilstede! Man må jo tøffe seg litt... :)

Den flotte fjellturen oppi Hallingdal satte et finfint punktum for vår lange reise. Etterpå vendte bilen nesen hjemover (den kan jo veien selv), og jeg sov som en stein i 2 dager.. Ferie er slitsomt!!! ;)

Ha en flott uke videre alle sammen!

-LEO