Snøkongen

Hei hei!

I helgen var det "pinse", og det hadde meldt at det skulle bli fryktelig ufyselig varmt med temperaturer på rundt 30 grader i Kodal. 30 grader er ALTFOR varmt for langhårede pelsdotter som meg, så jeg fikk lurt med meg eierne mine på å rømme til hytta i Grungedal i de dypeste dalstrøkene i Telemark. Her var det langt mere lapphundvennlige temperaturer nemlig, og dessuten så er det en finfin innsjø bare noen meter unna som holdt maks 5 grader! Perfekt!! :)

Det første man gjør etter en altfor lang og varm biltur er selvfølgelig å finne et fint sted å vasse i det deilige iskalde vannet, for jeg liker nemlig ikke så veldig dypt vann siden jeg aldri har svømt før... Etterhvert så fant jeg super liten gressflekk nedenfor en fjellknaus som jeg tenkte ville være finfin å bade fra, men akkurat i det jeg hoppet ned på den fine gressflekken så viste det seg at denne gressflekken ikke hadde fast grunn under seg men bare lå og fløt på DYPT vann som jeg stupte uti med hodet først! KATASTROFE! Dessuten var det klin umulig å komme opp det bratte fjellet igjen på egenhånd, så jeg fikk megapanikk! Heldigvis hadde redningsselskapet sin årlige øvelse kun 2 meter unna (matfar) så det tok ikke sååå lang tid før jeg ble reddet på land igjen:

 Her er en MEGET våt lapphund etter en meget dramatisk redningsaksjon (Kanskje ikke så veldig dramatisk for andre enn meg, men det høres jo litt tøffere ut...). At jeg ser noe tilbakestående ut på bildet kommer av at jeg har 50 liter vann i ørene (sånn omtrent). Det eneste tørre stedet på kroppen var halen, siden den stod opp av vannet som et periskop på en ubåt i de sekundene jeg var under vann...
Det er tydligvis ekstremt farlig å bade her i "dalstrøka innafor"så jeg holdt meg klokelig på land resten av kvelden, for ingen vil vel svømme frivillig?!

Neste dag så skulle vi gå tur oppi fjellet:

Her ser jeg utover "Langeidvatn" i nærheten av Haukeli. Her oppe i fjellet så var det fortsatt masse snø...

 ...og når det er snø så må man selvfølgelig ha et aldri så lite ADHD-anfall med tilhørende snøraptus!

Ikke mange sure miner å spore her i gården! Snø er digg!!!

 Eierne mine ville gå over de fire fjelltoppene i "Langeideggi", og jeg ble gladelig med...

...selv om det kunne gå litt sakte til tider, for når man er nedsnødd, snøblind og snødøv på en gang så tar det selvfølgelig litt ekstra tid, det skjønner vel alle?! :)

 Plutselig fløy det opp et par pippiper (ryper), og de ville selfølgelig jeg kværke, så jeg satte etter i en grusom hastighet oppover fjellsiden. Matfar mente at jeg ikke hadde lov til å kværke disse pippipene utenom jaktsesongen (matfar = gledesdreperen himself), så han løp etter meg i en MINST like grusom hastighet i dyp slapse-snø for å få tak i langlina mi (jeg var jo tross alt snødøv, så ropene deres hørte jeg jo selvfølgelig ikke)... Dessverre er matfar rask som et olja lyn med medvind og hjemlengsel når det gjelder å ødelegge mine gleder, selv om han nesten pådro seg dobbelt hjerteinnfarkt og ebola i samme slengen, for man løper jo tross alt ikke sakte oppover fjellet når man har pippiper i siktet!!! :)
Etter å ha blitt slept tilbake (en anelse motvillig) så måtte jeg jo selvfølgelig undersøke disse såkalte "rypenes" tidligere gjemmested:

Uuuuutrolig spennende altså!!! Her skal det sniffes i hver minste krik og krok!!! Vi setter av en time til undersøkelser her vel?!

 Her har vi kommet til den første toppen, den neste er rett forut! Jeg er fortsatt bittelitt interessert i hvor disse rypene tok veien, så jeg er litt ute av kurs ennå...

Trærne her oppe er ikke helt finjustert ennå, og har grønne løv selv om det fortsatt er minst en halvmeter med snø rundt de... 

  ...og dumme trær må selvfølgelig tygges i småbiter. Sånn er det bare! Mmmm... DIGG!!!

Etter LAAANG tid med gåing, snøraptuser og tretygging kom vi til slutt til den siste toppen i Langeideggi:

Herfra kunne man se Nedre Vrångevatn, og så kunne man NESTEN se den andre hytta vår som kun ligger 5-6 km unna... (Det fjellet til venstre må bare flytte seg litt).

Jeg ville gå til den andre hytta, men menneskene var late som vanlig, så vi snudde og gikk mot bilen igjen... 

På vei tilbake så fant plutselig matmor ut at hun skulle bygge en såkalt "Snømann"...

...og det syntes jeg var uuutrooOOoolig spennende å se på! 

Sånn så den ut når den var ferdig...

...men den ble ikke så veldig gammel av en eller annen grunn... :)

Neste dag så skulle vi opp på fjellet igjen:

Her kan man se det neste turmålet rett fra hyttedøra, for denne gangen skulle vi klatre opp ved den fjelltoppen som kan sees på andre siden av vannet...

  Etter en times selvpining med klatring i en grusomt bratt fjellside så kom vi opp til en liten seter med det flotte navnet "Kolddal", altså nesten som "Kodal"! Kanskje ikke så rart at jeg følte meg som hjemme med en gang?!

Eierne mine ville selvfølgelig gå videre oppover, for de mangler nemlig hjernecellene som sier fra at "nok er nok", men når vi kom litt høyere opp på fjellet så var det massevis av SNØ igjen, og da våknet plutselig en sliten lapphundkropp til liv igjen også:

For i snøen kan lapphunder nemlig FLY!! Tenk om det hadde vært noen pippiper her nå!! Muhahaha!!

Hva?! Syk i blikket?! Jeg?!?! Næh!!

Her er fjelltoppen eierne mine fant ut at de skulle opp på denne gangen.. Her var det MASSE snø, dette kan ta litt lengre tid enn de tror gitt...

...for snøen MÅ man kose seg med. Sånn er det bare! Dessuten var det vanskelig å krysse disse flomstore bekkene enkelte steder.

Etter en god stund kom vi oss helt til toppen. Her var det litt vind for å si det mildt... Tøff løve-sveis fikk jeg i det minste! Rett bak ørene mine kan man forresten se isen på "Kråketjønni" som eierne mine fisket i ifjor... Spørs om de ikke må ha med seg en aldri så liten isbryter hvis de har tenkt til å prøve nå gitt...

Nå var vi bare 2km unna den andre hytta, men tror du de dustete eierne mine gadd å stikke innom nå da? NEI... Nå skulle de plutselig gå ned fra fjellet, og dra hjem til Kodal og bort fra denne nydelige snøen!! Da er det kanskje ikke så rart at man må protestere kraftig:

 Jeg nekter å bevege meg en millimeter!!! Jeg blir her ut året, MINST...

 Dessverre fungerte ikke protest-aksjonen min så veldig lenge, siden jeg MÅTTE jo herje litt i snøen igjen, og da tok det bare noen minutter før vi hadde rullet ned fjellsiden og satt i bilen på vei hjem...

Æsj... 

Vi kunne vel i det minste tatt med én snøflekk hjem?! Uff....

Ha en fortsatt fin uke!